Arne Dokken (70) lærte tidlig å bli voksen. For å slutte seg til Åssidens juniorlag i London, reiste han som 15-åring alene med fly.
Tekst og foto: Tore Shetelig
– Det var nå én ting. Selv om det ikke var vanlig for en 15-åring den gangen å reise til England på egenhånd, gikk jo flyturen greit. På Heathrow flyplass var det bare å følge køen i retning T-banen. Verre ble det da jeg skulle finne fram inne i sentrum av London – i et mylder av mennesker. Med en huskelapp i hånda, gikk jeg av på Picadilly Cirkus, og kom opp i et folkehav, selv om det sent på kvelden. På lappen sto det videre at jeg skulle ta taxi til Liverpool station – for å ta toget til Brighton, dit resten av juniorlaget var på vei med båt.
– Jeg kunne ikke mye engelsk, men fikk stotret fram til drosjesjåføren hvor jeg skulle. Da jeg kom fram til jernbanestasjonen, var alt strengt. Så jeg måtte overnatte inne i ventehallen, med en liten bag som hodepute. Neste morgen kom jeg meg på toget til Brighton. Jeg så nok temmelig lost ut, for en mann forbarmet seg over meg, og spurte hvor jeg skulle. «Da skal du av på første stasjon vi kommer til», sa den hjelpsomme mannen.
Mat på brun pub
I Brighton fant unge Arne en brun pub, for å få kjøpt seg noe mat. Den var så innrøyka og fæl at han kom seg fortest mulig ut derfra,
– Etter hvert fant jeg havnen, og lettelsen var stor da jeg så båten komme inn mot kaia. med lagkameratene mine om bord. Gjensynsgleden var stor da de kom i land, forteller Arne Dokken til BY Drammen.
Årsaken til at unge Arne ikke reiste over Nordsjøen med båt, var at han kort tid i forveien debuterte i en seriekamp for Åssidens A-lag i fotball.
– Derfor rakk jeg ikke å reise sammen med resten av juniorlaget. Jeg sa til en av lederne i klubben at jeg veldig gjerne ville være med juniorlaget. Han svarte med at det skal bli ordnet. Dermed ble jeg sendt rett til London med fly – etter at vi hadde slått Bækkelaget 3-1 i 3. divisjon, Østland, Nordre.
Scoret to mål
Arne Dokken signerte to av målene, og en lovende seniorkarriere var allerede i gang – for gutten som senere ble både landslagsspiller og proff i Hellas.
Arne viste tidlig store kunstner med lærkula. Han tok gullballen, ferdighetsmerket til Norges Fotballforbund, allerede som 12-åring. Den gangren var han Norges yngste som klarte dette merket.
Det var bare ett skår i gleden. Drammens Tidende og Buskeruds Blad skrev om ham, men skrev etternavnet hans feil.
Ringte avisen
–Da sa mor at du må gå ned i kiosken på hjørnet og ringe avisen – for å få dem til å rette opp feilen. Det gjorde 12 år gamle Arne. Det var også en fin læring i å bli fort voksen. Dagen etter kom rettelsen på trykk i avisen, smiler Arne Dokken.
Familien hadde ikke telefon den gangen.
BY Drammen møter ham hjemme i terrasseleiligheten på Nøste i Lier. Der bor han sammen med kona Mette. Paret hadde 50-års bryllupsdag tidligere i år.
– Mette har gjort så mye for meg, og stelt for meg i årene jeg reiste rundt for å spille fotball. Så nå er det min tur til å gjøre noe til gjengjeld for henne. Middagslagingen og andre gjøremål i huset tar jeg meg av nå. Hun har i mange år vært intensivsykepleier på Rikshospitalet, forteller Arne om den to år yngre kona.
– Fortell om tiden som proff i Panathinaikos i Athen?
– Presidenten i Panathinaikos, Yiorgos Vardinogiannis, så meg spille en VM-kvalifiseringskamp mot Romania i Bucuresti i 1981. Jeg spilte på min vanlige måte. Tøff i duellene, og ga som vanlig alt. Det fikk jeg senere vite at han likte veldig godt. Han var på jakt etter en tøff og høy midtspiss, som både var spillende og tok for seg i duellene. Ikke minst i lufta.
Steinrik skipsreder
Noe Arne Dokken fikk vite senere om den steinrike skipsrederen, var at Yiorgos Vardinogiannis kvelden etter kampen hadde gjennomført et regelrett «spaningsoppdrag» – for å sjekke om drammenseren var en partyløve eller ikke.
– Presidenten fortalte meg at han satte seg i lobbyen på hotellet det norske landslaget bodde på, og ventet til jeg kom hjem – etter å ha vært ute på byen for å ta noen øl sammen med resten av laget. Heldigvis fulgte jeg mitt vanlige opplegg – med å ikke komme for sent tilbake til hotellet. Da jeg senere skrev under proffkontrakten, fortalte Yiorgos Vardinogiannis meg at jeg hadde passert hans test utenfor banen også, smiler pensjonisten.
Treneren hadde et svare strev
Den gangen var det mer vanlig at spillerne i Panathinaikos gikk på byen nattestid både titt og ofte. Treneren hadde sitt svare strev med å kontrollere hvor spillerne til enhver tid befant seg.
– De greske spillerne oppfattet seg selv som store stjerner, og oppførte seg deretter. Ikke for å skryte, men jeg hadde en mye mer profesjonell innstilling enn dem. Jeg hadde jo familien med meg nedover, og fløy ikke på byen, som de fleste medspillerne gjorde. Jeg la meg alltid klokken 22.00, og var – takket være et godt sovehjerte, frisk og fin til kamp eller trening dagen etter.
– Jeg har alltid vært disiplinert. Treneren ringte meg likevel to ganger – på kvelden for å sjekke at jeg var hjemme. Da sov jeg allerede, så jeg så klart fra at han kastet bort tiden med å overvåke meg. Jeg greide å passe på meg selv. Da sluttet han fort med kontrolltelefonene.
Arne ble gresk cupmester med Panathinaikos i 1982.
Slutt etter to år og sju måneder
Det var høydepunktet i utenlandskarrieren, som varte i to år og sju måneder. Den siste tiden var han utlånt til en annen klubb. Apollon, fordi klubbene den gangen ikke hadde lov til å ha mer enn to utlendinger på laget.
Om Athen-oppholdet forteller ellers Arne at det den gangen var enormt langt unna, kommunikasjonsmessig – i forhold til i dag.
– Nå er jo å reise til Athen som om å ta bussen til Vikersund. Den gangen gikk det bare ett fly om dagen, med mange mellomlandinger. Det var i det hele tatt en annen tid. Det kostet 100 kroner å ringe hjem i halvannet minutt. Så vi skrev brev. Det er ganske så rart å tenke på. Jeg husker at et stort høydepunkt var da det et par ganger i uka kom en sending med norske aviser til meg. De var tre dager gamle, men det hadde ingen ting å si. Nyheter har jeg alltid vært opptatt av å få med meg.
Hodespillet imponerte
Den 191 centimeter høye nordmannen gjorde furore i gresk fotball – på grunn av sin solide fysikk og scoringsegenskaper. Ikke minst hodespillet imponerte grekerne.
Oppholdet i Apollon ble avsluttet i 1983. Da gikk ferden tilbake til norsk fotball og Rosenborg. Men det var ikke så mye om å gjøre at han kunne ha fortsatt utenlandsoppholdet – i portugisiske Benfica.
– Sven-Gøran Eriksson trente Benfica den gangen. Jeg var i Lisboa i fem dager for å se på forholdene og trene med dem. Men overgangen gikk i vasken, fordi Panatinaikos krevde for mye penger. Eintracht Frankfurt og Standard Liege var også interessert den gangen.
– Må ha en indre drive
– Hva har særpreget deg gjennom livet?
– En vilje til å jobbe steinhardt. Du må ha en indre drive for å få til ting. Uten den driven blir alt du får til i beste fall gjennomsnittlig.
Elleve år etter at han sluttet i Apollon, ble Arne og Mette kalt til Athen – for at han skulle få en hedersbevisning av Panathinaikos.
– Vi ble tatt imot av Yiorgos Vardinogiannis, som fortsatt var president i klubben. Vi ble kjørt til en kjempestor hall, hvor det var helt mørkt da vi entret salen. Så kom det en lyskaster på Mette og meg og en annen lyskaster på presidenten med frue. Applausen var enorm. Artig å bli satt så stor pris på. Mange av drosjesjåførene kjente meg også igjen, forteller mannen med 24 landskamper for Norge.
For bare seks år siden var også gjenkjennelseseffekten stor. Arne var på jobb som daglig leder for Drammen Håndballklubb som skulle spille mot en klubb fra Athen.
– Flere drosjesjåfører kjente meg igjen. Særlig en av dem var helt i ekstase, Panathinaikos-fan som han var. Det var ikke snakk om å betale noe for noen av drosjeturene, enda jeg prøvd, ler Arne Dokken.
Fikk kreft
På lille julaften for tre år siden fikk han beskjed fra legen sin om at han hadde prostatakreft.
– Jeg sovnet like godt den kvelden som jeg alltid pleier. Jeg konsentrerer meg kun om det jeg kan gjøre noe med her i livet, og dette lå i andres hender – for at jeg skulle bli bra igjen. Det jeg kunne gjøre noe med, bare å holde meg i form. I påvente av operasjonen tre måneder senere. Nå får jeg hormonsprøyter, som holder kreften i sjakk.
–Hvordan er tilværelsen som pensjonist?
–Veldig bra. Min siste jobb – fram til jeg fylte 67 år, var som daglig leder i Drammen Håndballklubb. Jeg husker godt den deilige følelsen jeg hadde da jeg gikk ut av kontordøra for siste gang. Da visste jeg at jeg var kvitt alt ansvar. Jeg har jo hatt økonomiansvar og personalansvar i hele mitt liv. Men fortsatt får jeg noen telefoner som har med DHK å gjøre. Da svarer jeg bare at jeg ikke har noe med det å gjøre lenger, smiler Arne Dokken.
– Er like disiplinert
Selv om han er pensjonist – eller kanskje nettopp derfor, i hans tilfelle, er han like disiplinert som før.
– Det er avgjørende for en pensjonist å ha struktur, ellers kan det fort gli over i en passiv tilværelse. Derfor følger jeg et helt fast opptrukket opplegg – hver dag. Det er avgjørende for å ha en god alderdom. Jeg står opp klokka sju, spiser frokost og koser meg med nyhetene. Jeg liker godt å lese biografier og dokumentarbøker, Akkurat nå leser jeg om Rinnanbanden. Så er det lunsj klokken elleve – før det er ut på tur klokken 12.00.
Da går jeg mellom halvannen og to timer med labradoren vår som heter Elli. En tispe på tre år. Det er en lysløype like oppi åsen bak her, og den er et fint utgangspunkt for flotte turer ut i Finnemarka. Jeg går så fort at jeg blir gjennomsvett, så det er fin trening. Så lager jeg ofte middag, som er klar når Mette kommer hjem. Etter en hyggelig kveld, legger jeg meg alltid klokken 23.
– Veggen var min venn
En av hemmelighetene for å bli så god i fotball som Arne ble, er det han kaller skjult trening.
– Jeg trente i timesvis på ettermiddagen og kvelden på Åssiden-skolen. Jeg var der ofte alene, og trente på å skyte med begge bein – på den gule skoleveggen, som fortsatt er der. Veggen var min beste venn, fordi jeg fikk tilbake ballen og kunne trene på å dempe den. Jeg øvde meg også på å skru ballen rundt et bestemt tre på skolens område. Minnes Arne.
–Hvilke spillere likte du best å spille med?
– Arne Erlandsen i Lillestrøm og Sverre Brandhaug i Rosenborg. De to visste alltid hvor jeg villa ha ballen, og vi spilte mye fint vegg-spill sammen.
– Klarte ikke å nyte øyeblikkene
– Du var med på å slå England på Ullevaal stadion i 1981 – pluss en rekke andre høydepunkter. Hva var høydepunktet i fotballkarrieren?
–Jeg har litt problem med å svare på den der, fordi jeg ikke var noe flink til å sette meg ned etter en triumf og nyte øyeblikket. For meg var det like stort å slå Os på Marienlyst for Strømsgodset som å slå England. Jeg reflekterte ikke så mye over hva som skjedde, der og da. Selv om det var mye virak etter at vi slo England, tok jeg aldri helt av, men så heller hele tiden framover til neste kamp og neste oppgave, sier Arne Dokken.
– Åssiden er barndomsklubben
– Du har jo spilt for mange klubber. Hvilken er favorittklubben?
– Det er uten tvil Åssiden IF. Det er klubben jeg har et tettest forhold til, fordi det er barndomsklubben min. Det er der jeg føler meg hjemme. Jeg var veldig mye på Åssidenbanen. Jeg gikk ikke til banen, jeg løp. Så ivrig var jeg etter å trene. Ellers er det naturlig å holde med Strømsgodset, fordi jeg er drammenser.
– Klarer Strømsgodset å beholde plassen i Eliteserien?
– Ja, jeg tror de klarer kvalifiseringsplassen, som gir sjansen til et fortsatt liv i toppserien.
FAKTA – Arne Dokken
Født: 27. august 1955 i Drammen
Klubber: Åssiden 1970-74, Strømsgodset 1975-77, Lillestrøm 1978-81, Panathinaikos 1981-83, Apollon 1983-84, Rosenborg 1984-86.
Klubbscoringer: 82. Flest for Lillestrøm med 35 mål.
Landskamper: 24 i perioden 1975-84. To mål.
Ble toppscorer i 1975 for Strømsgodset med 18 mål og i 1980 med 14 mål for Lillestrøm.
Klubbtrener: For Rosenborg 1985-87. ar også vært trener for Åssiden IF, Strømsgodset og Sandefjord.
Adm. dir.: I Rosenborg 1987-93.
Sportslig leder: I Sandefjord.
Daglig leder: I Drammen Håndballklubb
Første sivile jobb: Daglig leder i Drammen Vaktselskap, ved siden av spillerkarrieren i Strømsgodset og Lillestrøm. Begynte å jobbe i markedsavdelingen i VG , da Lillestrøm SK ble semiproffer.
