Jeg skulle bare sjekke én ting på mobilen. I stedet ble jeg minnet på å puste, roe ned, samle poeng og laste ned enda en app. I en hverdag full av velmenende (?) løsninger, er det lett å bli mest irritert av alt som skal gjøre livet enklere.
Tekst: Bente Wemundstad
Det eneste jeg ikke har funnet, er appen som minner meg på hvorfor jeg åpnet telefonen i utgangspunktet.
Jeg skulle bare sjekke én ting
Jeg åpner den for å sjekke noe helt konkret. En melding. Et klokkeslett. Kanskje været. Tre minutter senere sitter jeg der med følelsen av å ha vært innom alt fra andres ferier til egne mangler – uten å huske hva jeg egentlig skulle. Og varslingslinjen øverst er stadig like full. “Åpne meg”, “åpne meg”, “åpne meg”.
Alle disse appene som vil oss vel
Det er noe nesten rørende ved alle disse appene som vil oss vel. De vil at vi skal leve sunnere, roligere, mer strukturert. De piper forsiktig. De vibrerer litt. De sier ting som: Nå er det på tide å ta to minutter og strekke litt. Appen bryr seg ikke det minste om jeg er midt i en deadline, sitter i frisørstolen eller er ute og går tur. Neida, jeg skal stoppe opp alt jeg holder på med, og strekke meg litt.
Stresset av å bli minnet på å være rolig
Det er bare det at jeg ofte blir mest stresset av å bli minnet på hvor rolig jeg burde vært. Jeg vet jo det! Innimellom får jeg “omsorgsfulle” fakta om at stress er en stille morder, eller at for mye kaffe øker pulsen og senker livslengden. Hva med et varsel om at disse appene er et stressmoment i seg selv? Jeg har faktisk lastet ned en app som skal hjelpe meg å stresse mindre. Den minner meg på det seks ganger om dagen. Det fungerer ikke helt.
Et paradoks jeg ikke helt får app på
Før var løsningen enklere. Nå er appene så ekstremt bekymret for at jeg har glemt alt. Vi må laste ned, godkjenne vilkår, tillate varsler og oppdatere jevnlig – for å få hjelp til å være til stede i øyeblikket. Og for å få dårlig samvittighet over alt det sunne og gode vi ikke får helt tid til å klemme inn i en travel hverdag. Det er et paradoks jeg ikke helt får app på.
Kundeklubbene som elsker meg litt for mye
Og så har vi kundeklubb-appene. Alle butikker med respekt for seg selv har en kundeklubb med tilhørende app.
Disse appene som lover meg eksklusive tilbud, personlige rabatter og følelsen av å være en del av noe større. Noe varmt. Noe lojalitetsbasert.
Ti prosent rabatt – og hele handlehistorikken min
– Last ned appen vår, sier de.
– Du får 10 prosent rabatt på noe du ikke hadde tenkt å kjøpe.
Til gjengjeld får de vite når jeg kjøper dopapir, hvor ofte jeg kjøper sjokolade, og at jeg tydeligvis er svak for ting som er på tilbud, selv om jeg ikke trenger dem. Og hvis jeg ikke har vært innom på noen dager, blir appen bekymret og sender meg varsler om alt jeg går glipp av.
Du er bare 37 kroner unna neste nivå
Jeg står i kassa. Det er kø bak meg.
– Har du appen vår?
Nei, sier jeg. Men jeg har jo sikkert det – på side 10 på telefonen min.
– Da går du glipp av bonus.
Ja, sier jeg, og kjenner at jeg lever fint med det. For butikken går glipp av kjøpsstatistikken min. Det hender nemlig at det går en liten djevel i meg, og jeg betaler cash kontant. Da blir dem rare da.
Neste nivå av hva, egentlig?
Jeg har begynt å si nei til flere kundeklubber. For jeg orker ikke en app til. Jeg orker ikke å samle poeng som aldri blir noe av. Jeg gidder ikke å bruke 5.000 kroner i en butikk, bare for å få to prosent på neste kjøp. For hvem tjente penger her, egentlig? Ikke jeg.
Jeg orker ikke varsler som sier:
Du er bare 37 kroner unna neste nivå!
Neste nivå av hva, egentlig? Menneskelig verdighet?
Helt analog irritasjon
Og kanskje er det greit å stå der i kassa uten app, uten poeng og uten rabatt, og bare betale full pris.
For stillheten.
For friheten.
For å slippe én varsling eller et lokketilbud til.
