Hun har spilt håndball for fulle tribuner, ledet Glassverket IF, og i dag veileder hun ungdom på Svelvik ungdomsskole. Nå har Anja Lønseth kastet seg ut i et nytt kapittel – en mastergrad i livsmestring, folkehelse og medborgerskap.
Tekst og foto: Tore Shetelig
– Jeg trives best når jeg har mye å gjøre, smiler Anja Lønseth.
For 51-åringen handler hverdagen om å kombinere jobb som rådgiver, engasjement i lokalsamfunnet og en travel familiehverdag – samtidig som hun igjen utfordrer seg selv akademisk.
51-åringen jobber til daglig som rådgiver og karriereveileder på Svelvik ungdomsskole. Ved siden av jobben og alle andre gjøremål, har hun begynt på en mastergrad i livsmestring, folkehelse og medborgerskap. Det er et treårig løp ved Universitet i Sørøst-Norge i Horten.
– Det er en veldig lykke å velge denne utdannelsen ved Universitet i Sørøst-Norge i Horten. Jeg følte behov for å utfordre meg selv akademisk igjen. Jeg blir en bedre versjon av meg selv når det skal leveres resultater, smiler Anja – i intervju med BY Drammen.
Et liv i lilla
Hun spilte topphåndball i en årrekke for Glassverket IF, og kom til klubben som 14-åring i 1988. Anja sluttet med topphåndballen da hun var 36 år.
– Men jeg fortsatte å spille på 3. divisjonslaget vårt til jeg var 50 år, smiler Anja.
Hun har også vært både sportslig leder og daglig leder i klubben, hvor hun også har sittet som styremedlem.
– Hva har håndballen betydd for deg?
– Håndballen har formet meg på mange måter, og alle opplevelsene og turene Norge rundt med Glassverket skapte uforglemmelige minner som har motivert meg til å jobbe for håndball og idretten i Drammen. Den frivilligheten foreldre og andre i klubben viste var beundringsverdig. Idrett skaper identitet og fellesskap.
Bygget opp klubben
– “Driven” med å bygge Glassverket til det klubben ble i 2011, har vært drevet av alt jeg selv fikk oppleve. Gleden av å arrangere Glasscup, som er en av Norges største håndballturneringer, og se alle de lykkelige barna som for første gang er på overnattingscup, har gitt påfyll og ny stå-på-vilje.
– Jeg husker så godt vi vant Rødspettecup, da vi deltok der med laget vi vant Norgesserien med. Da vi juniorspillere. Det var tur til Danmark, overnatting, og premien var bag og treningsdress. Det var kult. Ikke minst var det kult å jobbe alle timene med dugnad i forkant. Det skapte fellesskap.
– Magisk i fullsatt Drammenshall
– Hvordan var det å spille for mange mennesker i Drammenshallen?
– Å spille kamp for en fullsatt Drammenshall som 15 åring var magisk. Like magisk var det da Glassverket i 2012 på ny entret banen i Drammenshallen som nyopprykket til eliteserien. Da var jeg ikke spiller, men daglig leder og assistent trener. Over tusen tilskuere og mange lokale jenter som fikk drømmen oppfylt. Vi skapte magiske øyeblikk og ikke minst drømmer for kommende unge håndballspillere. Forbilder er viktige for barn, sier idrettsprofilen.
Mye av livet til Anja har kretset rundt Svelvik ungdomsskole og lillatrøyene i Glassverket IF. Tidlig i livet sa hun at hun ikke skulle bli lærer, siden begge foreldrene var det. Både pappa Ole og mamma Inger jobbet på Svelvik ungdomsskole. Men det gikk ikke så mange årene før Anja var på plass i jobb på akkurat den samme ungdomsskolen som hun var elev på fra 1987 til 1989.
– Ikke farlig å møte motstand
– Jeg er veldig stolt av elevene mine. Vi snakker mye om livsmestring på skolen. Jeg minner dem om at det ikke er farlig å møte motstand – når ungdommene sier at de føler at de ikke er gode nok. Jeg minner dem om at de må tåle at ting er tungt innimellom. Å ha negative tanker om seg selv, er ikke uvanlig i vårt samfunn, som er så preget av sosiale medier. Da vi vokste opp var sammenligningen mellom venner og klassekamerater. Nå er hele verden sammenligningsgrunnlaget – på grunn av alt som ligger ute på nettet. Vi har mange fine samtaler rundt slike ting, forteller Anja Lønseth.
Trebarnsmoren er samboer med malermester Audun Støa. De har guttene Amund (26 år), Aune (13) og August (9). De bor i et koselig hus på Labråtan i Nesbygda, med flott utsikt over Drammensfjorden.
– Her stortrives jeg sammen med familien – etter å ha vært omreisende Norge rundt, med håndballen i så mange år. Jeg er en skikkelig Svelvik-patriot. Det var jo der jeg vokste opp, gikk på skole og jobber nå. Jeg har en veldig stedstilhørighet. Ikke minst er jeg heldig som har et stort nettverk og nærmeste familie i nærheten. Det har vært avgjørende for at jeg har klart å ha mange jern i ilden.
– Snakker meg selv ned
Anja har hatt en rekke trenerjobber. Blant annet trente hun Eliteserielaget til Skrim en halv sesong. Mens vi snakker om tiden på Kongsberg, sier hun åpenhjertig:
– Jeg er ekspert i å snakke meg selv ned, kommer det temmelig overraskende fra den strukturerte kvinnen.
– Hva mener du med det?
– Jo, da jeg skulle ansettes i Skrim, var det flere som mente at jeg ikke hadde god nok trenererfaring fra toppdivisjonen. Jeg var tilbøyelig til å tro på dem, men gikk likevel på med krum hals. At det endte med nedrykk, er en annen ting.
– Jeg har rykket både opp og ned, men store skuffelser som nedrykk er i idretten, har jeg heldigvis ikke opplevd i selve livet. Det har vært og er bra. Jeg kan takke Audun mye for det. Han har vært et trygt anker her hjemme – mens jeg reiste rundt og spilte håndball. Vi traff hverandre allerede i ungdommen. Han er åtte år eldre enn meg, forteller Anja.
Audun har bare sett henne spille håndball én gang.
– Har heiet hjemmefra
– Han har heller heiet på meg hjemmefra, smiler kvinnen med mange jern i ilden.
Hun har blant annet utdanning som skolekjøkkenlærer.
– Derfor lager jeg all maten her hjemme fra bunnen av. Vi har fast spisetid hver dag klokken 16.15. Da samles alle rundt middagsbordet. Mobilene skal være slått av, og vi har bare tid til hverandre og et hyggelig måltid. Vi har også klare frokostrutiner. Audun reiser tidlig på jobb, men jeg spiser alltid frokost sammen med guttene. Det er ikke lov til å forlate huset uten å ha spist frokost. Vi er opptatt av rutiner og forutsigbarhet. Det er helt essensielt –for at barn skal ha det bra.
Anja har sittet fem år i Drammen idrettsråd, to av dem som nestleder. Hun er også medlem av nærutvalget for bydelen som omfatter gamle Svelvik kommune. Anja er også aktiv på ledersiden i Nesbygda IF, der hun blant annet styrer med allidretten.
En ting idrettsrådet driver med er å jobbe for å få flere idrettsanlegg i kommunen.
–Mer aktivitet først
– Hvor i Svelvik er behovet størst for nye anlegg?
– Vi har bra med anlegg, men ønsker oss selvfølgelig flere. Den største utfordringen er heller å fylle Bergerbanen og Hellabanen med mer aktivitet. Det er viktig at innbyggerne i kommune er aktive hele livet. Fysisk aktivitet og helse er viktig for mennesker i alle aldre. Det er viktig at vi motiverer og engasjerer innbyggerne til å delta på felles aktiviteter og nærmiljøene, unge som eldre. Tilhørighet på tvers av alder og ståsted i livet tror jeg styrker oss mennesker, sier nestlederen i idrettsrådet.
– Har du noen gang tenkt på å slutte å engasjere deg i så mange ting?
– Tanken har så vidt streifet meg. Men da kan jeg jo ikke lenger mene noe om alle de tingene jeg brenner for. Det tror jeg ikke jeg er helt klar for ennå.
Anja liker å holde seg i form. Det blir mange løpeturer i Røysjømarka, som ligger tett inntil familiens enebolig. Løpeturene varierer mellom åtte og 25 kilometer.
Nå trener Anja laget til yngstesønnen August i Glassverket. Laget er for gutter født i 2015, og de har greid å samle så mange som 18 gutter til dette laget.
– Har begynt å strikke
Anja har fått seg en ny hobby:
– Jeg har begynt å strikke – for halvannet år siden. Nå går det i strikkegaver til slektningene. Jeg strikker både tøfler og jakker, forteller hun.
